«Du tar alt til deg» – hva nå?

Når man har erkjent at man «tar alt til seg» og erklært seg selv som høysensitiv; hva gjør man da? Hvordan planlegger man uken sin? Hva gjør en når man får lite forståelse fra ikke-høysensitive? I denne teksten deler jeg noen erfaringer og svarer på spørsmål på bakgrunn av nærmere 40 henvendelser etter søndagens innlegg.  -Hva fikk deg til å VITE at du hadde det? Bare fant du det ut selv eller fikk du hjelp med det? Svar: Jeg tror jeg alltid har vært sensitiv. Jeg mistenkte det først etter at jeg ble godt kjent med en venninne. Hun fortalte meg ganske raskt i vårt vennskap om karaktertrekket hennes. Etter at jeg ble ganske syk i Argentina (salmonella enterderis) våren 2015, opplevde jeg at alt var veldig annerledes da jeg kom hjem. Det tok 7-8 måneder å bli skikkelig frisk (man er slapp veldig lenge etterpå), og det var som om alle…

«Du tar alt til deg!»

Jeg har ofte tenkt om meg selv at jeg har vært annerledes på en negativ måte. Jeg har mange og sterke følelser, og jeg klarer sjeldent å skjule dem. Jeg har en hjerne som går og går og går. ”Du tar alt til deg» er en melding jeg ofte har fått fra familie og venner. Grining. Mye grining. Masse. Jeg er svært oppmerksom på ting og situasjoner. Det har vært en gave – særlig i intervjusituasjoner. Her har jeg ofte kunne ”plukket” opp underliggende spenninger i en samtale – og kunnet snakke ut fra det. Det har blitt mange fine intervjuer og artikler. Men når man hele tiden er veldig bevisst, blir man også veldig sliten. Jeg er av de 20 % av oss som er høysensitive. Det er ingen diagnose. Det er kun et karaktertrekk. Ordlyden av ”sensitiv” har mange assosiasjoner tilknyttet seg. Sensitiv er i noen grad forbundet med å…

..Med ironiforståelse som en 11- åring…

I don´t know about you, but I am feeling 22! En standard qoute man har begynt å skrive på et eller annet bilde man legger ut i sosiale medier når man fyller 22. Takk til Tayor Swift som har sørget for at alle som blir 22 år har en bildetekst! 22- årsdagen overgikk 21- årsdagen. Ikke at det skulle så mye til, der jeg lå i en sykehusseng i Argentina. Jeg var spent på om jeg ville få dårlige følelser knyttet til denne bursdagen, på grunn av fjorårets bursdag. Men det hjalp jo en god del at: Jeg ikke lå innlagt på noe sykehus og ikke hadde salmonella entederis, at det ikke var maur rundt meg og at jeg ikke karra rundt på en intravenøs, at det ikke lå en dame med samme sjukdom som meg ved siden av, og at hun ikke ba meg skru opp lyden fordi hun ville…

Blogging er ikke teit!

Jeg liker blogg som publiseringskanal. Jeg kan ikke noe for det. Det er en fantastisk mulighet til å få publisert tanker i et kort format. Men… Det er typisk at man gjør lit narr av bloggere. I sosiale sammenhenger blir bloggere ofte latterliggjort eller pratet om med en ironisk tone. Blogging er liksom litt teit. Litt lame.   Men.. Sånt vil jeg ikke høre på. Jeg synes blogging er kjekt og gøy, og jeg vil ikke la en interesse bli kneblet av hva «noen muligens kanskje kan tenke». DET ville vært lame det. Jeg blogger fordi jeg synes det er kjekt og gøy. Som en 21 (22 år i morgen!!) gammel jente synes jeg det er vanskelig å navigere i bloggverdenen. Jeg vil være en samfunnsdebattant – og ikke en rosablogger. Samtidig vil jeg ikke fremstå kald og lukket -jeg vil dele av meg selv og mine erfaringer, men jeg vil…

Ydmyk og takknemlig

Det er pizza her altså, det er bare å forsyne seg! Jeg ristet på hodet. – Jeg er så nervøs at jeg klarer ikke spise noen ting. Takketalen var i venstre hånd. En hel rad var holdt av til min familie. Hele Oslo Domkirke var full. Soul Children sang helt nydelig. På venstre side av meg satt han som skal bli og som er mannen i mitt liv. På høyre side satt mamma og pappa. De fineste menneskene. Mamma og pappa som aldri har forsøkt å sette meg i noen spesiell boks. Men latt meg vokse fritt og vilt. Det var så stort for ei lita Hole- jente. Det var så vakkert. Noen ønsker å satse på meg videre. Noen har risikert noe fordi de har en troen på at jeg skal forvalte det godt. Det er en enorm tillitserklæring.  Jeg skal bare fortsette. Tusen takk til alle som følger bloggen min. Tusen takk…

Nytt foredrag!

Over en halv million mennesker har lest «Bare elektriker». I sommer ble artikkelen en del av norskpensum i videregående skole.  Flere har etterlyst et foredrag med mine tanker om utdanning og utdanningsvalg. Nå er det her! Foredraget tar sikte på å inspirere elever i ungdomsskolen til å ta et godt og velbegrunnet valg når de skal velge videregående opplæring.  Med morsomme «avstikkere», tanker om det å «stå på valg» og et kritisk samfunnsblikk er dette underholdende for både lærere og elever. Dette er tidligere sagt om meg: Du tar opp temaer som ikke vanligvis blir belyst Du deler dine meniner på en god reflektert måte. Du tar frem sløydverktøyeet og høvler ned terskler mellom mennesker. Vil du ha mer utdypet informasjon om foredraget eller vil din skole ha besøk av meg? Send en mail til kristinebanggren@gmail.com. Har du spesielle ønsker for temaer jeg skal snakke om, så kan jeg også…

#vibestemmer, jussen og livet

Hei! Nå har jeg akkurat lest om formell og materiell rettssikkerhet – og jeg kjente bare at NÅÅÅ må jeg skrive litt. Det er lenge siden jeg har vært innom bloggen og oppdatert den – så det var kanskje på tide. Siden sist har det skjedd mye moro innenfor skriving og media i mitt liv.  Dere som følger meg på reisen er kanskje interessert i å vite litt; Mamma og jeg fikk spørsmål i sommer om vi ville være med å lage et jubileumsmagasin. Heggli barnehjem (min familie har tilknytning til dette barnehjemmet) fylte 100 år – og jeg og mamma bidro med et historisk tilbakeblikk og egne tekster. Kirkens bymisjon gjorde en strålende jobb med det grafiske -> resultatet ble nydelig! «Har vi blitt et asylmottak eller?» ble publisert både i Ringerikes Blad og Nettavisen. Jeg har fått mange gode tilbakemeldinger på teksten. Teksten om pappa, yrkesfag og at…

– Har vi blitt et asylmottak eller?

Jeg har ingen sosionom eller barnevernsutdannelse. Men jeg vil påstå at jeg også ganske vet mye om begrepet ”fosterhjem” etterhvert. Mine foreldre ble forsterfamilie før jeg i det hele tatt kom til. Og opp gjennom min oppvekst har jeg fått være vitne til mye. De flytter inn med alle tingene sine og bagasjen sin (dobbel betydning der) og så er de er her en god stund før de så skal ut i verden. Jeg husker veldig godt at jeg begynte å gråte i en mattetime i 9. klasse. Ut av intet rant det tårer nedover på passeren min og på rutearkene mine. Jeg gikk ut av grupperommet og skjønte ikke helt hva det var før det gikk opp for meg; fosterbroren min hadde jo flytta ut for å begynne å studere i en annen by. Han kom ikke til å være der når jeg kom hjem igjen. Heldigvis er ikke…

Nakenhet

Aftenposten spurte om jeg kunne skrive om nakenhet og ungdom. Jeg grublet lenge på om jeg skulle gjøre det – jeg har tenkt at det har vært nok alvorlige temaer for en stund. Så jeg kjørte en litt annerledes vinkling! Her er linken: http://www.aftenposten.no/meninger/sid/Ikke-bare-lettkledde-selfies-8085008.html Her er den i bloggform – om du vil lese den her! 🙂 Ikke bare lettkledde selfies Dagens ungdom blottlegger seg på flere måter enn å kaste klærne på sosiale medier. Generasjon prestasjon har et nært forhold til nakenhet på flere måter. På internett flyter nakne mennesker og pornografi over i mengder og er svært tilgjengelig. Forfatter Tore Renberg synes det blir for mye eksponering og skrev i Aftenposten han ville ha pornobladene tilbake i skogen. Han peker på at Juntafil svarer på spørsmål unge i dag ikke ante at var en problemstilling. Vi er en generasjon som deler Det er ikke galt å si at…

Styggen på ryggen

«Føles som jeg er i hælvete Styggen på ryggen har blitt en av mine nærmeste På skulderen min og minner meg på Jævla skeis de´rre livet mitt går Er det rart jeg er redd Når styggen på ryggen er den jeg prater med mest Oppå skulderen min og sier At jeg kommer ingen vei her i livet.» Mai 2015. En øy på Vestlandet. Stor kristen ungdomskonferanse. En mann på scenen prater om selvtillit og om selvbilde med utgangspunkt i OnkelP sin sang. Han starter med å spille den av – sangen og musikkvideoen til OnkelP. Jeg blir overraska. Har man lov til å spille av en sånn sang? Den inneholdt jo banning. Men jeg ble så grådig tatt på senga. OnkelP skildrer en reell virkelighet. Han snakker om Styggen på Ryggen. Stemmen. Stemmen som forteller deg at du på ingen måte er pen eller fin nok. Stemmen som forteller deg…

Naviger