Fra 100 likes til en Snake – rekord ingen ser

Jeg har flyttet til Oslo i sommer og jeg bor sammen med en venninne. Vi har et rituale hver kveld før vi legger oss. Det er litt flaut, men la det gå. Vi ser på Bloggerne. På TV2 Livsstil. (Mannen min *går* fysisk ut av rommet hver gang jeg setter på den kanalen, btw. På programmet i går skjedde det noe interessant. Vi så en nydelig rosablogger, stylet fra topp til tå. Hun hadde giftet seg – og skulle nå reklamere for morgenkåpen hun hadde hatt på seg dagen etter bryllupet (eller noe). Vi fikk se en svær, delikat seng – veldig innbydende! Mannen hennes ble med på photoshooten og skulle til å sette seg i sengen. Men i det han setter seg..
Rosabloggeren: Nei, du kan ikke sette deg der!!!  
Mannen hennes: Hvorfor ikke?
Rosabloggeren: Det er ikke en ordentlig seng. Det er en svær luftmadrass med lite luft i. 
Jeg synes det var en god metafor, egentlig. Det ser så idyllisk ut nå sommeren – alles liv altså.  Og når man sammenlikner andres ytre liv, med vårt indre liv kan det fort bli kaos.
Enkelte jeg snakker med sier: Sammenlikner du deg med andre? Du har jo alt på plass! («Alt» er tydeligvis innskrenket til å bety leilighet, mann og jobb, tror jeg..)  
LOL LOL LOL LOL.  Jeg tilbyr deg en dag i hjernen min. Tror du vil bli overraska!
I våres snakket jeg med en venninne under kirkekaffen. Ida hadde solgt iPhonen sin og skulle nå gå tilbake til en Nokia. (Du vet – de klossene man snakket i på begynnelsen av 2000- tallet.) Jeg utfordret henne på å skrive noe om det. Her kommer det! Og du – et lite sommertips fra meg til deg-  ikke tro på alt av bilder du ser på Instagram. En vakker seng kan være en luftmadrass med dårlig luft. Klem fra Kristine! 

ida1
Ida har nå klart seg fire uker uten en smarttelefon.

Mitt hipsterhjerte tok et valg som ville forandre min hverdag. Omverden skulle bli sett i et nytt lys. Det virkelige lyset. Søndag 28. Mai 2017 tok jeg en beslutning som ville påvirke mitt sosiale liv. I alle fall mitt intersosiale liv. En beslutning jeg som jeg (uten at det var hensikten), tjente penger på. Min trofaste følgesvenn ble solgt for 4000 kroner, og en ny versjon kjøpt inn for 229.

Jeg gav opp mye, men visste prisen jeg betalte. Jeg var likevel ved godt mot, og var fast bestemt på å tjene mer enn jeg tapte. Ikke bare i økonomiens betydning.En ung jente møtte opp på døra og gav meg 4000 kroner i innbytte mot en liten pose kommunikasjon. Senere på dagen var min nye venn i full blomstring.

Jeg kjente et lite drypp av lykke. Skuldrene sank til en ferielignende følelse.

De første dagene ble Nokia tatt frem fra lommen i tro på at den skulle fortelle meg morgensdagens vær, gårsdagens mail, eller dagens skrytebilde fra barndomsvenner. En skuffende, men samtidig lettet følelse møtte meg hver gang. Snake var det eneste som mettet tastelysten, og den kunne jeg ikke dele. Ingen kunne like meg da jeg nok en gang satte personlig rekord.

Det har snart gått 4 uker, og den holder seg en god uke uten strøm. Selv om meldingene må slettes for å motta nye,  er det den eneste unødvendige tastingen jeg bedriver. Snake ble med tiden kjedelig, og rekorden stoppet på 1505.

Å leve i den virkelige verden
I dag forventer jobb, venner, familie, skole og kirke at du er eier av en smarttelefon. Det sendes ut vaktlister, planlegges bursdag, inviteres til fest, og brun og blid tar ikke lenger imot solkort og mynt. Gleden over min indre ro ble stadig rokket da jeg til stadighet måtte være kreativ for å kunne passe inn i den virkelige verden.

Den merkelige, men utrolig klare åpenbaringen kom over meg da kjæresten min ville låne bort sin iPad, for at jeg kunne forenkle de viktige sidene av hverdagen. Jeg hadde logget inn på Snap og Instragram da magen møtte en bølge av ulike følelser. Hodet og hjertet ble fylt av en melankoli og glede som var vanskelig å sette fingeren på. Noen venninner av meg var på Norgesreise. Det var utallige bilder av fjerne og nære som var ferdig uteksaminert og utdannet, familiemedlemmer hadde pusset opp stuene, og Hilvees og Eljackson har nok en gang fått sponset tur til et eksotisk sted mennesker som meg bare kan drømme om.

ida3
«..Hilvees og Eljackson har nok en gang fått sponset tur til et eksotisk sted mennesker som meg bare kan drømme om.»

Naturens fine former og farger inspirerer meg, glade venner gjør meg glad og mestringsfølelse er noe jeg unner hver eneste en. Så hvorfor all denne melankolien? Noe i meg fant det trist å ikke være med venninnene på tur. Jeg var ikke like fornøyd med eksamenskarakterene som andre syntes å være. Sofabordet jeg kjøpte til leiligheten var altfor lavt, og alle skatte- og feriepenger går til å betale mastercard-regningen.

ida2
«Omverden skulle bli sett i et nytt lys. Det virkelige lyset.»

Prinsesse Martha Louise vil mulig tilby meg plass i den høysensitive klubben, men den kvelden gråt jeg uten helt å forstå hvorfor. Jeg var sjalu og takknemlig, inspirert og fengslet, levende og nummen. Jeg satt igjen med spørsmålet om hvordan andre mennesker klarer å sperre disse følelsene ute?

Skrevet av Ida Pettersen, teologistudent ved NLA

 

 

Legg igjen en kommentar

Naviger