Døråpnere

Jeg har reflektert rundt min egen reise i livet. Hva har gjort at jeg har turt å ta steg inn på manns-
dominerte områder?

Hun sitter foran meg på kafeen. Hun har lyst til å skrive. Hun har lyst til å fylle debattsidene, være en tydelig kristen stemme i sekulære medier.

Men hun vet ikke om hun tør. Hun vet ikke om hun kan. Hun vet ikke om hun er kvalifisert.
Vi har en fin samtale hvor jeg deler av mine erfaringer. Vi blir enige om at hun skal sende en kronikk til meg, så jeg kan lese den og rette den.

Kronikken er vanvittig godt skrevet. Ikke bare har Maria et glimrende språk, men hun formidler budskapet på en presis og treffende måte. Jeg vet at denne kronikken vil bli publisert dersom hun velger å sende den inn.

Tar steg. Noe av det største jeg kan se, er kvinner som tar steg på mannsdominerte områder. I lederskap. I kirkesammenheng. I arbeidslivet og på alle andre områder hvor kvinner som regel er underrepresentert. Debattsidene i Norges aviser er et slikt område.
Det er to år siden kvinne­debatten pågikk i Pinsebevegelsen, og noe har heldigvis alle­-rede skjedd.

I år var Charlie Blythe hovedtaleren på Ufestivalen. Jeg var på Ufestivalen for første gang i 2007 som tolvåring. Nesten ti år måtte det gå før en dame var hoved­taler på lørdagen. Jeg kunne ikke la være å smile i sammenhengende 40 minutter.

Jeg merket meg ved at det i år var tre kvinnelige talere på ­Ufestivalen og reflekterte rundt om folk ville stusse på det. Men folk har vel aldri stusset tidligere når det kun har vært menn som har talt – en hovedregel som kanskje med noen unntak er blitt fulgt siden festivalens oppstart på 80-tallet.

Døråpnere. I etterkant av ­debatten som pågikk høsten 2014, har jeg reflektert mye ­
rundt tematikken. Jeg har 
reflektert rundt min egen reise i livet og viktige faktorer. Hva har gjort at jeg har turt å ta 
steg inn på mannsdominerte områder?

Jeg tror mye av min reise kan begrunnes med en type mennesker. Døråpnere. Nancy Beach har tatt til orde for denne definisjonen på sin blogg. Jeg ønsker å videreutvikle hennes idé.
Døråpnere er for meg mennesker som er villige til å bruke sitt talent til å fremme andres. De er gullgravere i ordets vakreste betydning. Disse er utstyrt med redskaper og verktøy de gladelig gir videre til mennesker rundt seg.

Døråpnere kan skape avgjørende øyeblikk. I min reise kan min pastor Andre Birkeland nevnes. Han ba meg tenke «større» da han våren 2014 ville snakke med meg om en mulig tjeneste i kirka.

Nevnes kan også Rebekka Ljosland. Hun ga meg tydelig ­beskjed om at mine evner, mine ­talenter og min personlighet ville klare å fylle en rolle som politisk rådgiver på en tilfredsstillende måte.

Verktøy. Det er en viktig ting som bør presiseres. Det er ikke døråpnerne som graver frem gullet i andre. De bare over­leverer verktøy. Folk må nemlig alltid grave fram sitt eget gull. Jeg kunne ikke grave frem gullet hos Maria. Maria måtte selv grave fram kronikken sin. Men jeg kunne gi henne et par verktøy på veien.

Døråpnere må også forløse tro. Døråpnere må gi beskjed om at det er lov å ha ambisjoner. Døråpnere må tørre å stille spørsmål som «Hva bor i deg som vi enda ikke har sett?»
Det gullet Gud la ned i mennesker, la han ikke ned der for å gjemme det vekk. Gullet må hentes ut, så det kan skinne til glede for Ham og for andre.

Kaffe med Maria. Det starter med å anerkjenne gullet i seg selv. Og så er det opp til gull­graverne om de vil overgi verktøyene eller ikke.

12347875_10208210923892232_4887580422124167345_n
Foto: Vårt Land

Tanken slo meg da jeg tok en kaffe med Maria. Og kanskje enda mer da jeg leste kronikken hennes (som jeg startet med). Å, nei. Nå kan jeg risikere ikke lenger å være hun «ene som skriver».Men så kom jeg på en enda ­vakrere tanke som kontret den forrige: Nå vil enda en jente fylle spaltene. Hva er vel bedre enn det?

Det sies at enkeltmennesker kan forandre verden og utrette en forskjell. Men for at noe skal bevares, må det institusjonaliseres.
Det betyr at Døråpner-systemet
må forankres som en del av kirkens normer i hele ­leder­-
strukturen.

Med andre ord: Vi må alltid ha et blikk for nye talenter – enten man sitter i lederrådet eller har ansvar for kirkekaffen. For meg er det å være dør­åpner en viktig side av lederskap. For meg dreier det seg om å få ­optimalisert de kreftene som kjemper for å nå ut med evangeliet.

Godt skrevet. Kronikken er altså vanvittig godt skrevet. Ikke bare har Maria Oftedal et glimrende språk, men hun formidler budskapet på et en presis og treffende måte. Og som jeg skrev vet jeg at denne kronikken vil bli publisert dersom hun velger å sende den inn.
Fire dager senere fyller Maria debattsidene i Dagbladet med kronikken «Det må være lov å si nei til Pride». Maria oppnår 5.000 delinger og starter en ­debatt om innholdet i Pride-­toget.

Maria har begynt å grave fram gullet sitt. Det fikk skinne.

Har du gull i deg: Grav det frem. Har du verktøy: Så gi de videre.

 

1 Kommentar

  1. Pingback: Å lede | NyTenking

Legg igjen en kommentar

Naviger