«Jeg var den sterkeste av oss, men den svakeste likevel»

For en tid tilbake deltok jeg i en skrivekonkurranse med temaet «leve». Her er resultatet. Teksten er skrevet til deg som er høysensitiv, til deg som lever med noen som er høysensitiv eller til deg som bare er nysgjerrig på hva høysensitivitet er. Jeg håper det gir et solid innblikk. Jeg har fått så mange positive tilbakemeldinger etter blogginnleggene om høysensitivitet som ble publisert våren 2016. Den sterkeste tilbakemeldingen jeg har fått var fra en gutt som så meg inn i øynene (jeg har kjent han en god stund) og sa: «Etter at jeg leste det forrige blogginnlegget ditt gav hele meg plutselig mening.» Jeg har fått tilbakemeldinger fra tenåringer jeg en gang satt barnevakt for, som sier at de har begynt å forstå seg selv i økt grad. Fra voksne menn. Med andre ord; fra en mangfoldig gruppe mennesker. 

Teksten er dedisert til min kjæreste venn Ane Selina – takk for at du lærte meg hva høysensitivitet er, takk for at du viste meg hvorfor det tidvis var komplisert for meg å leve, og takk for at du lærte meg ulike verktøy som gjør at livet mitt har blitt enda bedre å leve. Jeg kommer alltid til å være takknemlig.

Teksten er skrevet med en stor dose sårbarhet og ydmykhet.

__________________________________________________________________________________

-Jeg gråter av glede, mamma. Jeg lå i sengen min mens mamma kom bærende opp på nyvasket, tørt brettet tøy. Akkurat slik som mammaer gjør.  Og jeg gråt av glede. Jeg hadde på meg en hvit kjole, jeg hadde lest ferdig Huset på Prærien og jeg skulle i bursdag til en venninne senere på kvelden. Solen skinte gjennom vinduet mitt, og det var sommerferie. Jeg gråt fordi gresset var deilig å gå i og fordi det var varm temperatur ute.  Livet var veldig vakkert.

IMG_6005
Første skoledag i august 2000.

I dag vet jeg at det er ett av de første minnene jeg har av en av de nydelige sidene ved å være meg. Å kunne føle gleden så dypt inn i hjertet at det pumper ut glede videre til alle blodårene i kroppen, og som respons må øynene bli med på festen og pumpe ut noen tårer, de også.

På samme måte måtte jeg også lære meg å bære byrdene ved å være meg. Mens mine venninner lekte bekymringsfritt foran TV- skjermen, var mine øyne klistret på nyhetsankeren. Jeg gikk i 2. klasse da jeg ropte ned til mamma ”Mamma, det er to tårn som faller på TV!” I romjulen 2004 var jeg den første som orienterte pappa om at ”En kjempebølge dreper mange, akkurat nå, kom å se!”

Bildene av verdens ondskap festet seg, og fester seg som klister på hjernen min. Som følge av det var jeg et bekymra barn. Som følge av det er jeg et bekymra menneske. Når jevnaldrende kanskje hadde lagt seg, satt jeg og pappa å så på Holmgang. Pappa syntes nok det var stas, og det var han som lærte meg om den politiske aksen i Norge og hvordan valg og demokrati fungerer.

Jeg visste om verdens ondskap, men jeg visste også om at det fantes kanaler hvor en kunne utrette en forskjell.

Jeg visste at jeg var følsom, at jeg gråt mye og at hjertet mitt enkelt kunne knuses.

Men jeg visste også at jeg hadde en unik evne til å observere, absorbere og forstå sammenhenger.

Jeg klarte bare ikke finne ordene da jeg var liten. Jeg var bare overbevist om at det var noe galt med meg.

Nå vet jeg at jeg var og er høysensitiv. Jeg har mange og sterke følelser. Jeg har en hjerne som aldri stopper å tenke en eneste tanke, men som konstant evaluerer og analyserer enhver situasjon jeg havner i. En av fem er som meg. Vi har et fintfølende nervesystem, vi er mer intuitive, vare og oppmerksomme på situasjoner.

Det vil si at det er mer kraft i tårene våre. Smilet er ekstra bredt. Man kan gange alle følelser med ti. På mange måter er det kanskje vi høysensitive som virkelig lever, og ikke bare eksisterer. På godt og vondt.

Og sånn er det. Jeg prøver å manøvrere hverdagen min på et grunnlag av et følelsesliv som er rikt og komplisert. Jeg navigerer mellom å være modig, men også å være livredd.

Det var ekstra krevende på jobb da jeg jobbet som politisk rådgiver for helsebyråden i Bergen i våres. I byrådsavdelingen for helse og omsorg leveres det tjenester til mange ulike grupper mennesker. Mennesker som av noen kan anses for å være en samfunnsøkonomisk belastning, men som bidrar med noe helt eget og unikt til samfunnet vårt i kraft av å være seg selv.

Og som en ”viktig” dame i dressjakke sømmer det seg ikke at man gråter når Marie (96) forteller at hun er lykkelig, hele dagen. Hun kjeder seg aldri. Hun spiller piano eller legger kabal. Hun har et godt liv. Eller når to eldre karer på et sykehjem synger alle versene i ”Danse mot vår” falskt og surt og av all sin kraft. Eller når en syv år gammel flyktning fra Syria kommer bort for å håndhilse på meg og øynene hans uttrykker ett eneste ord. Sliten.  Men etter ha å grått i snitt en gang om dagen i 22 år har jeg heldigvis funnet mine metoder, både få gråten raskt til å stilne slik at øynene kan få en normal hvitfarge igjen.

Men mest av alt jobber jeg med å finne metoder for å fortelle meg selv at det er greit å være meg. At det er greit å gråte når jeg kjenner for å gråte, enten det tårer av glede eller tårer som uttrykker ulykkelighet.

IMG_4864
Ro.

Så får jeg bare være litt ”spesiell” eller rar i andres øyne. Så får jeg bare gråte. For Laleh har rett når hun synger strofen ”jeg var den sterkeste av oss, men svakeste likevel” i sangen ”En stund på jorden.”

For hver tåre jeg gråter generes det kraft, styrke og en enorm vilje til å utrette en forskjell i kroppen min.  Så, for denne verdens skyld, skal jeg fortsette å gråte.

Sårbar og følsom. Men også beinhard og tøff på samme tid. Vel vitende om at denne verdenen er grusom.

Men også vel vitende om at det kun er viljen som avgjør om vi skal gjøre den litt bedre å leve i.

6 Kommentarer

  1. Du er et fantastisk menneske Kristine! ❤ Jeg er imponert og rørt,- og stolt over at jeg fikk være læreren din en liten stund. All mulig hell og lykke videre på din vei. Mange har mye å lære om seg selv ved å lese det du skriver. Stor klem Martha

    • Kristine Banggren
      Kristine Banggren Svar

      Tusen takk kjære Martha! Utrolig kjekk kommentar å få en slik tilbakemelding. Det er det som gjør at man tør å kjøre på neste gang også. Ønsker deg en nydelig søndag i livet <3

  2. Elisabeth Linstad Tangen Svar

    Hei❤
    Fantastisk skrevet. Du har kommet langt i livet som deg selv. Jeg er imponert. For min egen del er jeg på god vei og kjenner meg veldig godt igjen mht mye følelser og blir fort overveldet av både store, men og små hendelser som mange ikke legger merke til.
    Jeg har ofte følt at jeg ikke har empati fordi jeg har skøvet krig og død unna meg, men kanskje det er sjelen selv som hjelper meg sånn at det ikke blir for mye for nervesystemet mitt? Jeg har begynt å tillate meg å tenke sånn nå. Takk for inspirasjon, Kristine❤

Legg igjen en kommentar

Naviger