Å hoppe fra kanten.

For en tid tilbake holdt jeg avslutningstalen på Hønefoss videregående skole. Jeg tenkte å dele den her på bloggen. Den oppsummerer også godt de tre siste månedene på Bergen rådhus ganske godt. Nye erfaringer og nye perspektiver. Jeg har krydret talen med bilder av de hendelsene jeg har hatt i tankene da jeg skrev talen.

13450725_10209838106330776_7254708173284626901_n
Byscenen, juni 2016. Jeg har aldri snakka i 20 minutter sammenhengende før, annet enn skolepresentasjoner – så det var en ny erfaring. Jeg hoppa fra kanten, rett og slett.

For tre år siden satt jeg i denne salen selv som avgangselev ved Ringerike videregående skole. Jeg var livredd. For jeg visste at dette var slutten på noe – men jeg visste ikke helt hva det var begynnelsen på.

Jeg har kalt dagens tale å hoppe fra kanten. Mamma sendte meg en facebook -status for noen uker siden. Dere skjønner det at etterhvert som man flytter hjemmefra, så oppdager man hvor utrolig glad man er i foreldrene sine. Bare vent. 😉 Facebook-statusen lyder sånn her: 

«I dag snakket jeg med en juss-student som sa noe interessant. Jeg pleide å stå ved livets bassengkant og tenke at jeg burde vente med å hoppe uti til jeg hadde fått meg ei skikkelig utdanning. Jeg ville bli skikkelig klar for det dype vannet. Nå får jeg snart advokat-lisensen min. Det føles som om jeg har klatra opp til 10 – metern og enda ikke hoppa. Nå skulle jeg nesten ønske jeg hadde øvd meg på å hoppe mens jeg stod på bassengkanten.»

Facebook-statusen er en påminnelse om å hoppe fra kanten. Ta sjanser. Tørre.

Men hva betyr egentlig det å hoppe fra kanten?

Det er jo et uttrykk. Jeg tror det dreier seg om å ta sjanser, og å gjøre noe du ikke kan se utfallet av.

Å hoppe fra kanten kan være å fortelle om en idé du har fått. Det kan være å søke på en jobb du ikke vet om du vil få. Det kan være å begynne på et studie. For noen av oss kan det dreie seg om å komme seg opp av sengen om morgenen. Det kan være å begynne i en læreplass til høsten.

Å hoppe fra kanten er forferdelig skummelt, men også grenseløst lærerikt. Å hoppe fra kanten kan vise deg sider av deg selv du ikke var klar over at du hadde. Å hoppe fra kanten kan ende med magaplask. Det kan svi. Men det går over. 

Å hoppe fra kanten kan ende med at du havner under vann – og har problemer med å navigere deg tilbake til bassengkanten. Men selv i disse stundene – selv når du føler at du har gått så på trynet, eller driti deg så heftig ut – så kan det virke til det noe godt. Det er sagt at det finnes skjulte skatter i mye smerte. Man utvikler kompetanse og får lærdom.

IMG_0356
Her går jeg bærende rundt på intravenøsen på et sykehus i Argentina. Et av mine heftigere magaplask i livet.

Jeg husker godt den første gangen jeg hoppet fra kanten. Jeg var 19 år og vandret målrettet over Hønefoss Torg og inn til Ringerikes Blad redaksjonslokaler. Tidligere hadde jeg jobba i ungdomsredaksjonen hver tirsdag. Men nå hadde jeg fått et fire ukers sommervikariat i lokalavisa. Jeg var spent. Gira. Livredd. Det var en salig blanding av diverse emosjoner. Mandag kveld da jeg kom hjem fra jobb var jeg så sliten at jeg lurte på hvordan i alle dager folk kunne ha jobb, ektefelle, barn og husdyr – på en eneste gang. Denne mandagen er den skumleste jeg har gjennomgått så langt.

983760_10152105217056653_9085792858339291901_n
To somre kjørte jeg rundt i cooper´n på jakt etter historiene i lokalmiljøet.

Men tingen er at neste gang jeg hoppa fra kanten, ble det ikke så gæli. Etterhvert som man har kommet seg gjennom flere magaplask, så får man en ganske robust og solid mage etterhvert. Da tør man hoppe fra kanten igjen. 

Til høsten skal dere hoppe fra kanten hele gjengen. Og dere vet ikke hva dere hopper uti. Det er ukjent farvann. Men jeg utfordrer dere til å hvile i at dere ikke kan alt. Ikke vent med å hoppe fra kanten, til du er ferdigstudert. Ikke vent med å hoppe fra kanten til du føler deg klar. For da risikrerer du å vente hele livet.

Jeg tror det aldri kommer til å komme et øyeblikk hvor vi kjenner oss som de modigste i hele verden. 

Jeg tror det aldri kommer til å komme et øyeblikk hvor vi kjenner oss så fulle av selvtillit at vi tør hva som helst. Jeg tror at det å være modig er noe vi må velge – daglig. 

Hvil i at dere ikke vet det andre vet. Vær trygge. Gå gjennom ukjente farvann – for som regel kommer du deg hel og sterkere ut på den andre siden.

I det siste har jeg gått på jobb medtoppsjefer og direktører. Jeg er bare 22 år, jeg har ett år med bibelskole og ett år med juss og selvfølgelig er jeg redd. Men jeg prøver hver eneste dag å bruke frykten til noe rasjonelt.  Hver dag står jeg opp klar for å hoppe fra kanten. Vel vitende om at jeg ikke er noe geni – jeg kan ikke alt om budsjetter.

Jeg fikk tre i eksamen om P- matte i første klasse, og sånn sett passer det jo ganske dårlig at min avdeling i Bergen nå, helse og omsorg har ansvar for 7 milliarder kroner. Men selv om jeg ikke skjønte alt av matte på videregående, så betyr ikke det det ikke finnes dyktige økonomifolk som fint kan forklare meg tabeller i dag. 

Manglende egenskaper betyr ikke at vi er ukvalifiserte – manglende egenskaper minner oss på at ”hei, jammen er vi alle mennesker – og jammen er vi alle sammen om dette – og jammen trenger vi hverandre.”

Vær trygge. Vær ærlig med deg selv og andre på at du ikke er god på alt. Ingen kan alt. Petter Stordalen pleier å si at han alltid pleier å ansette folk som er flinkere enn seg selv. Det har vist seg å være et lurt strategigrep.

Velg å kjenne at du er kvalifisert. Rekk opp hånda. Si det du vil si. 

image-2
Og si det så høyt at folk hører deg.

Jeg har nemlig til gode å møte genier. De fleste av oss er veldig vanlige mennesker. Og det vittigste er at når jeg nå prater med toppledere og direktører er det få som skilter med A- snitt eller de beste utdannelsene. Tvert om. De er vanlige mennesker som fikk C i snitt. Flere av dem har ikke mastergrader en gang. Men de har hoppa fra kanten. Sjefen min, Rebekka Ljosland var 24 år da hun takket ja til å bli byråd for helse og omsorg. Hun kom fra jobben som sykepleier og er nå leder for 7000 mennesker og et budsjett på 7 milliarder kroner. Hun har vist meg noe viktig; evnen til aldri å slutte å jobbe med seg selv. Og kanskje er det evnen til å kontinuerlig utvikle seg selv som gjør at man kommer seg dit man vil. Dit du sikter på. Der du en gang drømmer om å være. 

Og ikke minst evnen til å heve blikket og ta nye svømmetak etter vonde magaplask selv om det svir.

Ikke la tanken om at du er ukvalifisert få prege livet ditt videre. Ikke la manglende prestasjoner på videregående få definere livet ditt videre. Ikke la negative ord og setninger fra lærere eller medelever få henge i deg lenger. For dette er nemlig slutten på videregående. Nå starer en ny begynnelse. Du er forfatteren. Du skal få skrive selv. Så ikke betydningsløse skygger fra fortida få holde pennen din når du nå skal forfatte din egen framtid.

Og til slutt; ikke vent med å la din egen hovedperson ikke få hoppe fra kanten før i slutten av boka. Du vet at de beste bøkene er de som klarer å fenge leseren skikkelig tidlig. Begynn å skrive historien din i 20- åra.

cropped-img_2551.jpg
Framtidig biografi – Krise – Kristine.

Tusen takk for meg.

4 Kommentarer

    • Kristine Banggren
      Kristine Banggren Svar

      Tusen takk, Tanita! 🙂 Kjekt å få en sånn kommentar.

  1. Dag Erik Svar

    Hørte på deg i kinoen…
    Jeg synes du kommuniserer veldig bra til ungdommene. Artig at du legger ut talen slik at man kan lese den i ro og mak senere også.

    • Kristine Banggren
      Kristine Banggren Svar

      Hei Dag Erik! Tusen takk for hyggelig kommentar. Gøy at du fikk noe ut av det. Kristine

Legg igjen en kommentar

Naviger