«Du tar alt til deg» – hva nå?

Når man har erkjent at man «tar alt til seg» og erklært seg selv som høysensitiv; hva gjør man da? Hvordan planlegger man uken sin? Hva gjør en når man får lite forståelse fra ikke-høysensitive? I denne teksten deler jeg noen erfaringer og svarer på spørsmål på bakgrunn av nærmere 40 henvendelser etter søndagens innlegg. 

-Hva fikk deg til å VITE at du hadde det? Bare fant du det ut selv eller fikk du hjelp med det?

Svar: Jeg tror jeg alltid har vært sensitiv. Jeg mistenkte det først etter at jeg ble godt kjent med en venninne. Hun fortalte meg ganske raskt i vårt vennskap om karaktertrekket hennes.

Etter at jeg ble ganske syk i Argentina (salmonella enterderis) våren 2015, opplevde jeg at alt var veldig annerledes da jeg kom hjem. Det tok 7-8 måneder å bli skikkelig frisk (man er slapp veldig lenge etterpå), og det var som om alle mine sensitive trekk ble forsterket i ytterligere grad. Jeg har tidligere ikke reagert så mye på lyder, støy osv, men det gjør jeg nå. Jeg vet ikke om det var opplevelsen der nede i Argentina som gjorde det, eller om høysensitiviteten har kommet mer til uttrykk nå når jeg har blitt eldre.

Alanis Morissette sier at høysensitiviteten hennes vokste i takt med sangskrivingen hennes. De er de siste to årene jeg virkelig har hatt en rask utvikling i relasjon til skrivinga mi – kanskje kan det være dette som har gjort at karaktertrekket har blitt ytterligere forsterket.

Jeg analyserte min egen atferd gjennom en hel uke.

Men for å svare på spørsmålet sånn konkret:  jeg analyserte min egen atferd gjennom en hel uke. Evaluerte aktiviteter. Var utrolig bevisst på alle inntrykk jeg tok inn. Etter endt uke hadde jeg et helt ark med refleksjoner omkring min egen personlighet, som samsvarte godt med all informasjon jeg kunne finne på Foreningen for Høysensitive sine nettsider. Siden har jeg også snakket med en psykolog om dette som sa seg enig etter å ha fult meg opp over en tid.

cropped-dsc_0202.jpg
Mange høysensitive elsker å være i naturen. Her speider jeg utover Israel. Foto: privat

-Du skriver et sted her at du er blitt flinkere til å planlegge. Kan du si litt om hvordan du tenker ift det? Jeg synes ikke jeg får mine to (ganske motstridende) trekk til å samarbeide, og hverdagen får ikke noen god flyt. Det blir liksom enten det ene eller det andre, eller ingen av delene.

Svar: Jeg skjønner så utrolig godt hvordan det kan oppleves! Jeg er også utadvendt høysensitiv. Jeg kan forsøke å skissere hvordan jeg prøver å planlegge en uke. Jeg vet ikke om det vil gi deg noe. Kanskje må du prøve å utvikle ditt eget system –  for ting som tapper meg for energi trenger ikke nødvendigvis å tappe deg for energi.

Ukesplanleggingen
Jeg har tre kategorier, eller «merkelapper» som jeg prøver å sette på ulike aktiviteter når jeg skal planlegge en uke.

AKTIV: når noe krever mitt fulle fokus og min fulle energi. For meg er det forelesninger, middagsselskaper, bursdagsfeiringer med mange mennesker, arbeidsgrupper, kollokvie, også kaffeavtaler, intervjuer og jobb.

MIDDELS: Når jeg slapper av med gode, fine venner eller tilbringer tid med kjæresten min. Jeg er ikke fullstendig «på», men jeg er ikke «av» heller. Det tappes litt energi fordi jeg fokuserer på de andre – er interessert i deres liv, stiller spørsmål – er en venn og kjæreste .

Krissi-dag?» sier hun ene jeg bor med når jeg tar på meg kåpa og forsvinner ut med macen under armen… Krissi-dag. Det betyr kaffe, alenetid, skrivetid.

HVILE: Jeg karakteriserer hvile som når kroppen min igjen blir fylt opp av energi. Det ser forskjellig ut for meg også. Dette kan se helt forskjellig ut fra menneske til menneske.
For meg er det å gå på kino kl. 14 på lørdager helt alene. Jeg kjøper popcorn, stratos og er klar for å ta imot inntrykk. Jeg trenger ikke forholde meg til noen jeg går på kino med, jeg kan bare tenke på meg selv og ta inn opplevelsen.
-En lørdag i januar så jeg «Mannen fra Snåsa» med et eldrelag fra Bergen – det vil si – jeg var ikke med dem… men det er jo bare eldrelag som går på kino kl. 14 på lørdager. Jeg gråt og gråt – gode tårer. Kjente at jeg hadde vært vitne til medmenneskelighet, nærhet og håp. Det fylte meg opp.
-En lørdag i februar så jeg «En mann ved navn Ove». Det var så få mennesker i kinoen, en virkelig meningsfull historie… og når Laleh synger «En stund på jorden» på slutten av filmen så kjente jeg at «JA! FYLT OPP AV ENERGI….!»
-Jeg går ofte på d8 alene. Skriver for meg selv. «Krissi-dag?» sier hun ene jeg bor med når jeg tar på meg kåpa og forsvinner ut med macen under armen… Krissi-dag. Det betyr kaffe, alenetid, skrivetid.

cropped-img_2551.jpg
Krise-Kristine. En framtidig selvbiografi. Neida. Tuller! Foto: privat

Noen som tok kontakt med meg via mail fortalte meg at de tar bilder eller går tur. Jeg tror litt av «cluet» er å finne ut når man virkelig kjenner at koppen blir full igjen. Vær bevisst en uke – når og i hvilke situasjoner får du energi? 

Det er viktig å ikke være redd for å bruke tid med seg selv. Oprah Winfrey, en av de største filantropistene i vår tid,  sier det så fint… (fritt oversatt av meg): «Jeg vil være så full av meg selv at det kan flyte over, slik at jeg kan gi til andre.»  For et perspektiv.

En ting som kan virke litt spesielt for andre, er at jeg må bli opplyst om konkrete tidspunkter. Hvis noen sier «middag på søndag», så blir jeg veldig stresset inni meg. Middag søndag? Hvilke tanker har da motparten om klokkeslett? Klokken 14 eller klokken 19? Jeg må vite. Jeg kan ikke slappe av den helgen, hvis jeg ikke vet tidspunktet. Da lever jeg i spenningen mellom «AKTIV» og «MIDDELS» på en måte. Dette virker nok litt rart for mennesker som er spontane og impulsive. Så hvis ingen konkretiserer hvilket tidspunkt de vil ha meg et sted, så sender jeg oppfølgingsmelding. Det gjorde jeg ikke før. Men nå gjør jeg det, det virker sikkert pirkete og masete, men det er frigjørende å vite når og hvor du skal være sted.

Det er litt matte. Jeg må sørge for at det kommer like mye energi inn som ut. Det er mitt ansvar. Jeg kan ikke overlate det til noen andre.

Ellers så.. 
-prøver jeg ha en buffer. Det gjelder på alt her i livet. Buffer i forhold til økonomi, tid, relasjoner. Det kan oppstå uventede ting, og da er det viktig å kunne kompensere.
-Jeg kan ha en utrolig stimulerende samtale med noen – som bare gjør at jeg får masse inspirasjon, glede og fred i hjertet. Men jeg prøver i stor grad å være rundt inspirerende personer. Jeg har sluttet å være sammen med folk bare for å tilfredsstille de. DET er tiden min og livet mitt for kort til.
-Jeg handler ikke på lørdager. Jeg hater det. Jeg hater vakre Bergen by på lørdager. Jeg hater Rema. Alt.  Det er altfor mange folk. Jeg prøver å handle mandag formiddag og gjøre byturer da generelt. Jeg er student og har heldigvis en timeplan som tillater meg det.
-Jeg prøver å ta gode pauser gjennom hverdagen, særlig når jeg leser. Gjerne 10 minutter av gangen  -går meg en tur gjerne til en plass med litt natur og bare puster godt inn og ut.

Men… Jeg går ofte på en smell.

Jeg har ikke funnet fasiten på dette. Det er viktig for meg å understreke akkurat det tydelig. Bare et uperfekt system som fungerer greit i noen grad. Har jeg ikke lagt inn «buffere» i uka, så kommer ofte smellene. Jeg kan nå heldigvis ta det igjen med å sove lenge en dag, fordi jeg er student. Jeg jobber også en del frilans, som gjør at jeg kan styre når jeg vil gå på «jobb».

leseartikler
Et utvalg av mine artikler. Å være sin «egen sjef» er for mange som er HSP en befrielse. Fotokollasje: Edvard Bjerk

Jeg er likevel forberedt på at jeg en gang skal jobbe 100 % som utdannet jurist. Da tror jeg nettverk er alt. Jeg har et tegn med min høysensitive bestevenninne. Vi sender hverandre et visst tegn på iMessage når den ene av oss er overveldet. Da forteller vi pent den andre hva den skal gjøre nå. Ta det med ro. Slappe av. Dette er bare en overveldelse – vi har kjent det før og vi kommer til å kjenne det igjen. Vi ber hverandre ta de konkrete stegene for å gjenvinne energien.

Jeg har en kjæreste som ikke er høysensitiv. Han har valgt å være sammen med meg – med alt det innebærer av mine gode egenskaper og mine fallgruver. Han fungerer på en helt annen måte, og for oss har det vært gull. Det fungerer helt sikkert dersom begge er HSP-ere også, altså – det vet jeg ikke. Det hadde vært spennende å få vite mer om. Jeg er fullstendig åpen med han om alt – hva ulike «triggere» for overveldelse kan være – og jeg gir også han tillatelse til å analysere meg, og si hva han mener. Som utadvendt høysensitiv er det kjekt å være i besøk, men han sier alltid «nå kjører jeg deg hjem» før jeg vil dra hjem. På den måten sørger han for at jeg ikke blir for sliten dagen etter, men han energi og ressurser til å gjennomføre neste dag i livet. Jeg klarer ikke ta avgjørelsen der og da, for jeg har det jo så følelsesfull og har det så kjekt!!! Han er likevel litt mer rasjonell, studerer til å bli siviløkonom og gjør et enkelt regnestykke ut av det hele.

IMG_2705
<3  Foto: Sparks Studio

-Har du opplevd lite forståelse fra folk?
Svar: Ja, det har jeg opplevd. Folk sier «kan man ikke bare ta seg sammen, og delta på en ekstra ting?» Nei, Jeg kan ikke ta meg sammen sånn. Jeg trenger hvilen – hvis ikke går det utover resten av uka mi. At andre tenker at jeg er «kjedelig» får bare være. Det viktigste er at jeg har det bra med meg selv og har det godt på studiet mitt, i mine nærmeste relasjonene, i hjemmet mitt. Jeg kjenner ikke alltid på denne indre tryggheten, men jeg velger det, selv når jeg ikke kjenner meg selvsikker på akkurat dette. Hver eneste dag.

Folk er skrudd sammen helt forskjellig. Vi må ha respekt for hverandre.

Jeg er utrolig glad for at jeg skrev innlegget på søndagen. Jeg har opplevd det kun positivt i etterkant – folk har kommet bort til meg og sagt at «nå gir du og din personlighet mer mening overfor meg».

Litt om sammenligning
Jeg ser ofte på folk som driver med sjukt mye og sammenligner meg med dem. Særlig blir jeg så inspirert av alle de som driver med mye frivillig arbeid – det er noe jeg kunne ønske jeg gjorde mer av. Men det å ha aksept for seg selv, sin egen personlighet og respektere den, tror jeg er utrolig viktig. De gangene jeg er overveldet eller har «gått på en smell» i forhold til å planlegge for mye, prøver jeg å være vennlig med meg selv. Hvis jeg begynner med selvhat i tillegg, da blir jo dagen bare svart…

Et kjennetegn på HSP-ere er at vi er utrolig detaljfokuserte. Jeg prøver å skille mellom de oppgavene som krever at dette er «godt nok» og oppgavene som krever «perfeksjon».

Vil du at jeg skal skrive mer om hverdagen som HSP er det bare å gi meg en lyd over hvilke temaer du ønsker belyst. Jeg kan ikke fasiten og er relativt ny i «gamet». Har du noen erfaringer eller tips du vil dele vil jeg gjerne høre om disse. Kanskje hadde det vært en idé å sammenfatte andres erfaringer og tips i et eget innlegg? Kommenter under eller send meg en mail hvis du synes det er tryggere.

Denne reisen gjør vi sammen, vi HSP-ere – og alle andre som er glade i oss. 

Klem fra Kristine <3

 

5 Kommentarer

  1. Kristin Rydland Haukeland Svar

    Hei!
    Dette var utrolig spennende og lærerikt å lese. Jeg kjente meg igjen i veldig mye og det fikk meg virkelig til å tenke over hvordan jeg lever mitt liv! Jeg vil gjerne høre mer om HSP!

    • Kristine Banggren
      Kristine Banggren Svar

      Så kjekt å få kommentar fra deg! Tusen takk! Gi meg gjerne en lyd om hva konkret du vil høre mer om! 🙂

  2. Så fint skrevet. 🙂 Synes det er så bra å vite at det er flere som oss! Takk!

  3. Kristina Svar

    Haha, jeg dro litt på smilebåndet midtveis i innlegget… Jeg har nemlig gitt meg selv kallenavnet KriseKristina. Andre tror det er fordi jeg kan være distré og fort glemme/legge fra meg ting, mens jeg vet at det er pga min høysensitive personlighet som gjør at jeg kan bli overveldet av å skulle prøve å få med meg alt som skjer. «Haha, surrehue ass!» eller «Susa!» er noe jeg ofte får høre. Nei jeg er ikke surrete, jeg er faktisk veldig organisert og ytterst perfeksjonist ,men når det skjer så mye oppi hodet er det lett å miste oversikten et lite øyeblikk!
    Å finne ut at jeg er høysensitiv har vært befriende, samtidig som jeg ofte lar det gå i glemmeboka og ikke tar hensyn til det i hverdagen. Vil lære meg enda mer!
    Dette innlegget var en fin påminnelse på det:)

  4. Supergirl Svar

    Veldig gøy å lese det du skriver, Kristine.
    Jeg ble selv oppmerksom på at det var noe «rart» med meg i 16-års alderen, og for et par år siden kom jeg over en artikkel om HSP.
    Det føltes som klokker, blomster, regnbuer og enhjørninger som fløy rundt meg i glede!
    NÅ ga ting mening!

    Det du skriver om pauser/hvile, gå på kino alene, å være detaljeorientert osv – jeg lurte et øyeblikk på når jeg hadde skrevet det innlegget her – men det var jo du

    I mange situasjoner har jeg sett på det som en ekstrem svakhet og byrde å ikke orke så mye, og spesielt når andre tror du skyver dem unna. Det er trist, for det er jo «bare å ta seg sammen». Resultatet av å ta seg sammen kan være katastrofal og i noen sammenhenger endre at vennskap dør ut, eller at i jobbsammenheng møter veggen – bare fordi vi skal prøve litt til, det må bli perfekt – for de tror meg ikke når jeg sier «det er nok for meg nå – jeg må hvile»

    Håper temaet Høysensitivitet blir tatt på alvor, men ikke overdramatisert. Det handler i bunn og grunn om å finne seg selv og hvilken måte man kan leve mest/best mulig på Vi er egentlig veldig heldige

Legg igjen en kommentar

Naviger