Å hoppe fra kanten.

For en tid tilbake holdt jeg avslutningstalen på Hønefoss videregående skole. Jeg tenkte å dele den her på bloggen. Den oppsummerer også godt de tre siste månedene på Bergen rådhus ganske godt. Nye erfaringer og nye perspektiver. Jeg har krydret talen med bilder av de hendelsene jeg har hatt i tankene da jeg skrev talen. For tre år siden satt jeg i denne salen selv som avgangselev ved Ringerike videregående skole. Jeg var livredd. For jeg visste at dette var slutten på noe – men jeg visste ikke helt hva det var begynnelsen på. Jeg har kalt dagens tale å hoppe fra kanten. Mamma sendte meg en facebook -status for noen uker siden. Dere skjønner det at etterhvert som man flytter hjemmefra, så oppdager man hvor utrolig glad man er i foreldrene sine. Bare vent. 😉 Facebook-statusen lyder sånn her:  «I dag snakket jeg med en juss-student som sa noe interessant. Jeg…

Kristne trenger kritikerne

Jeg har med stor interesse fulgt med på TV- serien FRELST. Programlederen, Rut Helen Gjævert, tilhørte en gang den tradisjonen jeg nå tilhører. Den pinsekarismatiske. Hun dedikerte nesten fire år av 20- åra til Jesus Revolution Army (som det da het).  Hun forteller om dårlig lederskap og annet mange vil karakterisere som direkte upassende. Bildet av alle ”soldatene” som står i kampstilling er direkte skremmende. I alle fall i dag. Kanskje var bildet en del av en markedsføringsstrategi som funket tidlig på 2000-tallet. Det vet jeg ikke. Det er særlig en hovedtanke jeg har lyst til å dele med dere etter å ha sett serien. Det bør alltid være plass for kritikere i pinsekarismatiske sammenhenger. En naturlig språkforståelse av kritikere er negativt ladd. Kronisk negative, pessimistiske mennesker som fordømmer hvert et forslag en optimistisk, glad sjel kommer med. Vi må grave dypere! For meg er kritikere mennesker som tør å stille de spørsmålene ingen andre tør å stille. Kritikere er…

Hvordan havna jeg her?

Daglig dumper det meldinger med ulike spørsmål på siden min. I dag kom denne: Heisann! Har sett at du studerer juss i Bergen, og lurte på om du kunne tenke deg å skrive litt om korleis ei journalistspire som deg endte opp der, og litt både generelt og spesielt om å studere der? Eg klarer nemleg ikkje bestemme meg i kaoset av studieprogram når eg skal søke til hausten 😕 syns forøvrig det du skriv er viktig og aktuelt, og håpar du vil fortsette med dette i tillegg til studier mvh Ane  Ja, hvordan havna jeg her? Vel. Jeg dro til Bergen med ett eneste mål: Å bli journalist. Jeg kan vel si at jeg på sett og vis har oppnådd det målet, selv om det skulle vise seg å se annerledes ut nå enn da jeg først fikk drømmen. Litt om bakgrunnen Jeg skulle egentlig til Oslo nemlig, og å…

Fred er å skape

Det er rart med sånne dager som dette. Jeg får en så vond følelse inni meg. Jeg hadde akkurat den samme følelsen under Paris- terroren i november også. På sånne dager blir de små tingene de store. Jeg innser at jeg egentlig drømmer om å kunne få lov til å leve et A4- liv, få barn – og få en gang avgi kandidatløftet etter endte juss-studier. Det er akkurat som om slike dager minner oss på hva vi egentlig ønsker. Og hva ønsker det store flertallet i verden? Det må jo være fred. Fred er å skape. Nordahl Grieg Åh, jeg har lyst på et fredfullt liv som tilrettelegger for at jeg kan få skape enda mer. Nye eksamener, nye artikler, et nytt hjem (snart), nye ideer, nye prosjekter. Jeg fikk gleden av å høre Norges første  kvinnelige politimester, Ann- Kristin Olsen (også jurist) snakke for et par uker siden. «Etter…

Folk baksnakker fordi de veit at du skal et sted!

Mens jeg har chilla på Ullensvang er artikkelen min fra Aftenposten («Påskens egentlige mening»)  nå delt over 30.000 ganger. Jeg blir overrasket over at jeg nå for andre gang har klart å skrive en artikkel med et tidløst tema som folk har lyst til å lese og dele om og om igjen. Det er stort og jeg er helt ydmyk…..! Mange kontakter meg, takker meg og skriver at jeg ikke skal bry meg om de negative kommentarene i kommentarfeltet. Til det vil jeg si at jeg er stolt av å kunne bo i et land hvor ytringsfriheten står så sterkt, men at jeg synes folk blir ekstra krasse og respektløse så fort man nevner kristendom i en eller annen sammenheng. Kanskje opplever unge muslimske samfunnsdebattanter det på samme måten, når de tar til orde for Islam. Vi har ytringsfriheten som som en grunnleggende og solid verdi, men jeg våger å…

«Du tar alt til deg» – hva nå?

Når man har erkjent at man «tar alt til seg» og erklært seg selv som høysensitiv; hva gjør man da? Hvordan planlegger man uken sin? Hva gjør en når man får lite forståelse fra ikke-høysensitive? I denne teksten deler jeg noen erfaringer og svarer på spørsmål på bakgrunn av nærmere 40 henvendelser etter søndagens innlegg.  -Hva fikk deg til å VITE at du hadde det? Bare fant du det ut selv eller fikk du hjelp med det? Svar: Jeg tror jeg alltid har vært sensitiv. Jeg mistenkte det først etter at jeg ble godt kjent med en venninne. Hun fortalte meg ganske raskt i vårt vennskap om karaktertrekket hennes. Etter at jeg ble ganske syk i Argentina (salmonella enterderis) våren 2015, opplevde jeg at alt var veldig annerledes da jeg kom hjem. Det tok 7-8 måneder å bli skikkelig frisk (man er slapp veldig lenge etterpå), og det var som om alle…

«Du tar alt til deg!»

Jeg har ofte tenkt om meg selv at jeg har vært annerledes på en negativ måte. Jeg har mange og sterke følelser, og jeg klarer sjeldent å skjule dem. Jeg har en hjerne som går og går og går. ”Du tar alt til deg» er en melding jeg ofte har fått fra familie og venner. Grining. Mye grining. Masse. Jeg er svært oppmerksom på ting og situasjoner. Det har vært en gave – særlig i intervjusituasjoner. Her har jeg ofte kunne ”plukket” opp underliggende spenninger i en samtale – og kunnet snakke ut fra det. Det har blitt mange fine intervjuer og artikler. Men når man hele tiden er veldig bevisst, blir man også veldig sliten. Jeg er av de 20 % av oss som er høysensitive. Det er ingen diagnose. Det er kun et karaktertrekk. Ordlyden av ”sensitiv” har mange assosiasjoner tilknyttet seg. Sensitiv er i noen grad forbundet med å…

..Med ironiforståelse som en 11- åring…

I don´t know about you, but I am feeling 22! En standard qoute man har begynt å skrive på et eller annet bilde man legger ut i sosiale medier når man fyller 22. Takk til Tayor Swift som har sørget for at alle som blir 22 år har en bildetekst! 22- årsdagen overgikk 21- årsdagen. Ikke at det skulle så mye til, der jeg lå i en sykehusseng i Argentina. Jeg var spent på om jeg ville få dårlige følelser knyttet til denne bursdagen, på grunn av fjorårets bursdag. Men det hjalp jo en god del at: Jeg ikke lå innlagt på noe sykehus og ikke hadde salmonella entederis, at det ikke var maur rundt meg og at jeg ikke karra rundt på en intravenøs, at det ikke lå en dame med samme sjukdom som meg ved siden av, og at hun ikke ba meg skru opp lyden fordi hun ville…

Blogging er ikke teit!

Jeg liker blogg som publiseringskanal. Jeg kan ikke noe for det. Det er en fantastisk mulighet til å få publisert tanker i et kort format. Men… Det er typisk at man gjør lit narr av bloggere. I sosiale sammenhenger blir bloggere ofte latterliggjort eller pratet om med en ironisk tone. Blogging er liksom litt teit. Litt lame.   Men.. Sånt vil jeg ikke høre på. Jeg synes blogging er kjekt og gøy, og jeg vil ikke la en interesse bli kneblet av hva «noen muligens kanskje kan tenke». DET ville vært lame det. Jeg blogger fordi jeg synes det er kjekt og gøy. Som en 21 (22 år i morgen!!) gammel jente synes jeg det er vanskelig å navigere i bloggverdenen. Jeg vil være en samfunnsdebattant – og ikke en rosablogger. Samtidig vil jeg ikke fremstå kald og lukket -jeg vil dele av meg selv og mine erfaringer, men jeg vil…

Ydmyk og takknemlig

Det er pizza her altså, det er bare å forsyne seg! Jeg ristet på hodet. – Jeg er så nervøs at jeg klarer ikke spise noen ting. Takketalen var i venstre hånd. En hel rad var holdt av til min familie. Hele Oslo Domkirke var full. Soul Children sang helt nydelig. På venstre side av meg satt han som skal bli og som er mannen i mitt liv. På høyre side satt mamma og pappa. De fineste menneskene. Mamma og pappa som aldri har forsøkt å sette meg i noen spesiell boks. Men latt meg vokse fritt og vilt. Det var så stort for ei lita Hole- jente. Det var så vakkert. Noen ønsker å satse på meg videre. Noen har risikert noe fordi de har en troen på at jeg skal forvalte det godt. Det er en enorm tillitserklæring.  Jeg skal bare fortsette. Tusen takk til alle som følger bloggen min. Tusen takk…

Naviger